For feit og for gammel for å dra på nattklubb?

Denne helgen gikk det virkelig opp for meg at det å fly rundt på nattklubber helt til langt ut på morgenkvisten, det er en fase jeg har takket farvel til for flere år siden. Ikke ser jeg like bra ut i minikjole som jeg engang gjorde, heller. Enten det er alderen som spiller inn, eller det at jeg har lagt på meg, fått cellulitter og ikke håndterer høye hæler like bra som da jeg var i starten av tjueåra, eller om det er en kombinasjon av alt - ting er ikke det samme som før.

Dessuten hadde jeg andre grunner for å dra på byen da jeg var yngre, enn det jeg har nå. Nå drar jeg ut for å være sosial med venner, og vet at jeg har en snill kjæreste å komme hjem til. Jo lenger tid jeg tilbringer på nattklubb, jo bedre innser jeg hvor mange håpløse menn som finnes der ute, og hvor takknemlig jeg burde være for å ha den mannen jeg har. Da jeg var yngre - og singel - dro jeg ut for å lete etter "den rette". 

Jeg trodde helt ærlig talt at jeg skulle møte drømmemannen på dansegulvet til en eller annen shady nattklubb, hvor gnikking og shotting og klining og drink-søl og do-kø og vodka-ånde og fylleprat skulle lede til et lykkelig liv sammen i alle våre dager. På samme måte som at evig kjærlighet skapt gjennom nettdating og Tinder-treff er mer et unntak enn en regel, er også nattklubb-hooking noe som stort sett fører til et glemt mobilnummer eller et tilfelle av "hvem var du, igjen?" på SnapChat.

Denne helgen reiste kjæresten min vekk på guttetur, og jeg ville ikke sitte hjemme alene "med finger'n i ræva" som min mor pleier å si (en vulgær definisjon av å "sitte hjemme og ikke gjøre en dritt"). Etter å ha tilbragt fredagskvelden med bokskriving og Netflix-glaning, var jeg klar for å gjøre noe litt mer gøyalt på lørdagen. Derfor dro jeg til ei venninne og tok med meg to flasker rosévin (som for øvrig ikke koster mer enn 30 kroner pr flaske, her i landet).

Venninna mi hadde allerede kjøpt inn ei flaske rosé, hun også. Dermed delte vi tre flasker og ble sittende og drikke til langt ut på natta. Vi skulle egentlig stikke på rooftop-bar og drikke fine cocktails og nyte utsikten utover Paris, men neida, vi ble sittende i stua hennes til klokka to. Heldigvis - eller uheldigvis- holder nattklubber i Paris åpent til klokka seks, så det var fortsatt mer enn nok av tid til å dra ut.

Vi ble først stående i kø i litt under en time, for å prøve å komme inn på en nattklubb hvor dem aller helst ikke slipper inn vanlige dødelige. Er du ikke på gjestelista, venn av eierne, kjendis eller steinrik og viktig, så kan du omtrent bare glemme å komme inn. Vi prøvde likevel. Og kom ikke inn.

Deretter gikk vi til en annen nattklubb og kom inn umiddelbart. Stedet var steindyrt og kjedelig. Musikken var, tja, som nattklubber flest. Club/underground house musikk for spesielt interesserte, dyreste og minste drinkene jeg noen gang har sett og - som nattklubber flest - var lokalet stappfullt av menn desperate etter et engangsknull.

Det er tydelig at jeg har lagt på meg. En fyr grep tak i magefettet mitt og lo. Tilbake svarte jeg (på fransk), "hva faen driver du med? Det der er ikke snillt gjort". Han mente det var koselig...og..."jeg var jo fortsatt veldig pen, da". Greit. Feit, men pen. Takk skal du ha. 

"Ja, jeg er feit, men jeg elsker pizza og burgere mer enn jeg elsker å imponere folk på byen" svarte jeg da, og ristet på hodet og ga pent beskjed om at jeg har kjæreste, da samme fyr spurte om han kunne få lov til å kysse meg. 

Og her sitter jeg nå, evig takknemlig for at jeg har en samboer som ønsker mer fra meg enn å bare ligge sammen. Samtidig har denne erfaringen gjort meg gira på å slanke bort ti kilo for å kunne føle meg mindre uvel i tettsittende klær.

Med andre ord, å dra på nattklubb er litt som å dra i store familieselskap. Du savner det når det har gått lang tid siden sist, du bruker masse tid på småprat med folk du egentlig ikke bryr deg om, alle vil vise seg frem fra sin beste side, noen beundrer deg mens andre kritiserer deg, du drar hjem - og du håper det blir veldig lenge til neste gang.

Legger ved et seks år gammelt bilde. Fra da jeg var ung og mindre opptatt av pizza og burgere.



 

 

 

 

Han med Groupies - En historie om...bæsj?

Det som skulle bli en dritbra kveld i går, ble egentlig bare latterlig tragisk og vi angret oss ihjel på at vi ikke tok t-banen til sentrum av Paris for å få med oss alt det gøyale som skjedde der. Faen. 

Da vi ankom konsert-området i går, hørte vi musikk men kunne ikke engang se hvor det kom fra. 

"Er det skoleball på parkeringsplassen der?" spurte Julien og pekte mot noen fargerike bannere og ballonger og en liten gruppe mennesker - stort sett 10-13 år gamle barn og foreldrene deres. 

"Kødder du? Er det konserten?" svarte jeg, dypt skuffet. Nå var det dessuten for sent til å dra videre noen andre steder også, så vi stakk like greit direkte til sushi restauranten - som dessuten også har tapt seg siden sist vi var der. Kvaliteten på maten var blitt langt dårligere enn før, og humøret til både Julien og meg, var allerede nedstemt på grunn av planer som gikk i dass. Vi endte faktisk opp med å prate om været og om saker vi hadde lest i avisen, bare for å unngå klein stillhet.

Det føltes oppriktig talt som å være på en mislykket date (men med en "vellykket" fyr, i det minste).

Og det fikk meg til å tenke på alle de mislykkede datene jeg faktisk HAR vært på i mitt liv, før jeg gikk inn i dette forholdet som jeg er i nå.

Å lage en serie av blogginnlegg, bestående av historier fra de mest håpløse datene jeg noensinne har vært på er jo faktisk gull underholdning. Her er det mange rare historier som enten svært få - eller ingen i det hele tatt (bortsett fra dem som var til stede) - kjenner til.

Så da kan jeg jo like gjerne starte nå!

Han med groupies: Kvelden jeg stinket bæsj

For ganske mange år siden, mer konkret da jeg var 17, møtte jeg en dritkjekk fyr som jeg hadde pratet med på nett. Han bodde ganske nært der moren min bor, så da han en dag inviterte meg til å bli med på fest, kunne jeg ikke si nei. På den tiden, var det eneste jeg ønsket meg å få en kjæreste som likte å høre på Blink 182 og Sum 41 like mye som jeg gjorde. Han skulle helst ha en rocka look, være høy, mørk, kjekk og selvsagt være utadvendt og morsom.

Jeg fortalte mamma at jeg skulle se film sammen med noen venner. Jeg kunne jo ikke si til henne at jeg skulle møte en fremmed og bli med ham på fest hos andre fremmede, i et område hvor jeg ikke kjente noen som helst. Reaksjonen til mamma ville jo da ha blitt noe i duren av "Herregud, du kommer til å bli voldtatt og drept og etterlatt i en mørk grøftekant". 

Nei, er man en naiv tenåring er det bedre å bare kjøre på med den ene hvite løgnen etter den andre, for å slippe mas og unødvendig bekymring.

"Du må ta på deg jakke, Kristine. Det er kaldt ute!" ropte moren min etter meg. Den eneste jakken jeg hadde hos henne, var en hvit boblejakke som fikk meg til å se smellfeit ut. Jeg så ut som en jævla snømann. Sånn gikk det når moren min hadde elendig klessmak og jeg ikke hadde egne penger til å kjøpe noe jeg faktisk likte, på egenhånd.

Med stygg jakke som fikk det til å se ut som om jeg hadde hengemage, tok jeg bussen til endestasjonen, motsatt retning fra sentrum. Der skulle vi møtes, og der skulle vi forhåpentligvis bli værende. Ellers kom jeg jo til å rote meg bort, og da var det ingen grenser for hvor forbanna foreldrene mine kom til å bli. Selv var jeg ikke bekymra i det hele tatt. Ung og dum, som jeg var.

Kjekkasen, la oss kalle ham Karl, møtte meg på stasjonen og ga meg en god klem. Sammen med ham, var (til min store skuffelse) flere jenter. Bare jenter. Var de søstrene hans? Venninner? Andre jenter han hadde lokket til seg fra internett? Jeg følte meg en smule sjalu og var ikke spesielt interessert i å bli kjent med alle disse jentene. Jeg som trodde det bare skulle bli meg og ham!

Noen gutter kom gående mot oss. En av dem gikk på samme skole som meg.

"Er dere klare for fest? Det er et lite stykke å gå.... DEN veien!" sa han som gikk på samme skole som meg, og pekte i retning ingenmannsland. 

Det eneste jeg så var et eneste stort jorde. Og noen kyr, lenger unna. Hva var det jeg hadde rotet meg opp i? Var det for seint til å snu? 

Samtidig ville  jeg ikke snu, for da kunne jeg jo ikke være nær Karl. Å få kline med ham, var min eneste motivasjon nå. Selv om han var omringet av andre jenter som sikkert også ble med på fest langt ute på jordet, bare for å få kline med Karl.

Vi gikk og vi gikk. Ti minutter ble til tjue. Tjue ble til tretti. Tretti ble til førti. Og endelig var vi ankommet festen. Uten noen som helst komfort i form av toaletter, sofa eller kjøleskap, men med bål og strand i stedet.  I grunn en ganske romantisk setting, om man bare er to. Eller, i det minste færre mennesker og med et annet formål enn å drikke seg stup dritings og måtte krangle om hvem som skal få den eneste kjekke gutten der.

Sjenert som jeg er, ble jeg sittende og se på alle menneskene rundt meg uten å bidra til stort med samtale. Etter hvert tok noen av jentene - de samme jentene som også ville ha Karl - kontakt og jeg endte opp med å prate med dem, mesteparten av kvelden. 

Det vil si, frem til jeg virkelig måtte på do, og løp inn i et skogholt for å tisse men endte opp med å bæsje i stedet. Selfølgelig. Ute i naturen, uten toalettpapir og uten såpe. Ikke kunne jeg tørke meg bak, og ikke kunne jeg vaske hendene. Lekkert. 

Jeg følte jeg stinket. Selv da jeg kom tilbake til festen ved stranda, langt unna området jeg hadde brukt som toalett, følte jeg at jeg luktet dritt. Mest sannsynlig gjorde jeg det faktisk også. Plutselig distanserte folk seg mer og mer, og jeg ble til slutt sittende helt alene. 

Da jeg skulle reise meg opp for å lete etter flaskeåpner til den ekle rusbrusen min som smakte Zalo-vann med kullsyre, tryna jeg midt i en stor grop full av gjørme. Fan-fucking-tastisk!

Bare for å gjøre saken enda verre, observerte jeg Karl sitte og kline med ei av de hyggeligste jentene jeg hadde pratet med den kvelden. Selfølgelig. Hun var ren og pen med fine klær, og stinket ikke bæsj.

Jeg sendte melding til en kompis, eller, fyr som var forelska i meg, som jeg hadde puttet i friend-zone siden dag én. Jeg ba ham komme å hente meg så fort som mulig. Jeg ville hjem og dusje. Sove. Late som denne kvelden aldri hadde eksistert. Og slette Karl både fra sosiale medier og fra minnet.



 

 

 

 

Musikkfest og Fremtidig midtlivskrise-roman

I dag skal jeg være kulturell. Være med å feire noe typisk for dette landet. På fredag blir det riktig nok ingen tradisjonell St Hans feiring på meg (å tenne noe form for bål, uansett hvor, er forbudt her i landet), men i dag - i dag skal jeg feire noe enda gøyere!

Det er nemlig musikkens dag - eller "fête de la musique" her i Frankrike - som vil si at hvor enn man befinner seg i landet, måtte det være by, bydel eller landsby, så blir det fest ute i gatene og konserter hvor enn du snur deg.

Ifjor var samboeren min og jeg kjipe som faen og gjorde absolutt ingenting den dagen. Året før, var vi derimot i Montpellier i Sør-Frankrike og festet og sang og drakk dårlig punsj og enda dårligere cocktails servert i plastglass som omtrent gikk i stykker bare man tok i dem. DJ'er spinnet musikk til langt ut på natta og rock, hip-hop og reggae inntok scenene og lagde liv hele kvelden. Det var så gøy! 

Montpellier er dessuten en by jeg virkelig anbefaler dere å besøke (alle bilder i innlegget er mine mobil-bilder tatt i Montpellier).

Maten er deilig, byen er sjarmerende med sine mange idylliske små gater - og sentrum er bare en 20 minutters trikke-tur unna en stor, nydelig strand.

I tillegg er det langt billigere å feriere i Montpellier enn i de mer kjente byene i Sør-Frankrike, slik som Nice, Cannes - og til og med Marseille.

Jeg var der en hel uke, for å gå på språkskole og pugge fransken min (det var faktisk andre nordmenn der også) og tok samtidig et matlagingskurs bare for gøy. I tillegg fikk jeg tilbud om å bli med ut på byen sammen med andre folk fra matlagingskurset, men takket pent nei, siden kjæresten min også var med på tur og jeg ønsket ikke å være den kjipe dama som etterlater typen i Airbnb leiligheten for å stikke ut og gni rumpa opp etter andre dudes på dansegulvet. Den gang da, var jeg jo nyforelska og greier. Nå er jeg dessuten for gammel for slike ting. 

Men det var da som faen. Gjett om jeg lengter tilbake! 

Jeg får sette handlingen i en fremtidig roman til Montpellier og bruke research som unnskyldning for å reise dit. Eventuelt kan jeg bruke Montpellier's uteliv som research i tillegg, og skrive en roman om ei dame i midtlivs-krise som prøver å pådra seg en ny identitet i ny by mens hun twerker seg fra den ene enden av dansegulvet til den andre - helt til hun innser hvor tragisk hun faktisk er, og reiser hjem igjen og ber om tilgivelse.



I år skal vi feire musikkens dag her hjemme i vår vanligvis gørrkjedelige bydel. Forhåpentligvis er det trøkk i disse lokale konsertene i kveld.

Å reise bort funker dessverre dårlig  akkurat denne uka her, siden Julien og jeg skal på et eller annet fly-arrangement/messe på Fredag, og neste uke reiser vi jo til Norge. Dessuten kan han ikke ta seg fri akkurat når det passer seg, slik som jeg kan.

Vi holder vi oss derfor lokalt i bydelen. Planen er å spise sushi på en restaurant rett rundt hjørnet, før vi går videre til konsert-området. Temperaturen ute er helt forjævlig varm (35 grader) og jeg kommer sikkert til å svette ihjel innen dagen er omme. Får jeg ikke servert noe iskaldt i glasset, er det kanskje like greit å stikke innom butikken og kjøpe en is. Eller fem. Så får vi se hvem som smelter først - jeg eller isen!








 

 

Det er et jævla kaos - og jeg elsker det!

Å bli sittende hjemme og jobbe med romanen min, samtidig som jeg fullfører prosjekter i samarbeid med reisebloggen min og alt annet som jeg har lovet meg selv å bli ferdig med innen en viss tidsramme, er til dels demotiverende, når jeg ser hvor varmt og fint det er ute. 

Dessverre har jeg ingen balkong hvor jeg kan plassere laptopen og en god kopp kaffe (eller, iskaffe når det er så jæva varmt som nå), og blir i stedet sittende, klistret fast til den flaskegrønne skinnsofaen i stua og lengter ut til solskinn og frisk luft.

Jeg gleder meg så vanvittig mye til vi endelig flytter i September. Hovedprioritering for vår nye leilighet i Sør-Frankrike er at den skal ha balkong og gjesterom/kontor, slik at jeg kan jobbe uforstyrret både inne og ute om jeg ønsker det.

Heldigvis har jeg et fullt program og mye gøy i vente for månedene fremover. Dermed vil tiden fly forbi og før jeg vet ordet av det, står jeg her med et bredt smil, vondt i ryggen og pakker flytteesker og kvitter meg med massevis av ræl som vi har samlet opp gjennom de to årene jeg har bodd her!

Hvorfor vi har tatt vare på en Burger King-krone, plastikk shuttershades og en Guinness-hatt - bare for å nevne noen eksempler - forblir et mysterium.

Så hvilke planer står da på programmet for månedene fremover? Eller, som mamma ville sagt; "Hva har du på tapetet?"

Vel. Neste uke reiser jeg på besøk til Norge, hvor både Bergen, Eidfjord, Haugesund og Stavanger står for tur. Julien og jeg skal gå tur, besøke familie, gå enda mere tur - og kose oss glugg ihjel! Gjett om jeg skal stappe i meg mye Smash, lakris og alt annet digg som ikke finnes her i Frankrike!

Selv fiskeboller og joikakaker er dypt savnet, her jeg sitter i hjemlandet til makroner, croissanter, camembert og biff tartar (sistnevnte takler jeg ikke). Ja, jeg spiser mye digg mat her. Grillspyd med carpaccio av biff, fylt med smeltet ost er for eksempel kanondigg. Potetstappe fylt med masse fransk ost og hvitløk er også helt fantastisk. Og så har man jo alle dessertene, da. Takket være dem har jeg fått fett på kroppsdeler hvor jeg ikke engang trodde det var mulig.

Men selv om jeg spiser meg feit her, så må jeg være ærlig og innrømme at jeg til tider til og med savner Grandiosa og Spaghetti à la Capri. Det sier kanskje litt om hvor primitiv jeg er, og hvor glad jeg er i å spise. Uavhengig av kvalitet på produktet.

Uansett.

Samme dag som jeg kommer tilbake til Frankrike, får jeg besøk av ei venninne som bor i London, og et par dager senere skal jeg besøke Versailles-slottet og hagen for å se et fontene-show/lysshow/fyrverkeri(?). Er egentlig ganske usikker på hva arrangementet faktisk ER, men er det i Versailles-hagen så kan det neppe være dårlig. Jeg gleder meg uansett veldig!

...Og bare en drøy uke senere drar jeg ut på reise, igjen. Da tar jeg nemlig turen til Strasbourg og Colmar i Frankrike, for å være sammen med mamma som kommer på besøk til "landet mitt". Hvorfor hun kommer på besøk allerede en uke etter jeg har vært i Norge for å besøke henne, og kun en måned før både hun og stefaren min kommer på besøk til Frankrike uansett (Normandie), er vanskelig å si. Har hun begynt å savne meg mer enn vanlig? Er hun mer bekymret for meg enn vanlig? Har det skjedd noe? Hvem vet.

I September, før flyttekaos, reiser jeg dessuten på utdrikningslag i Milano. Og uka etter, skal vi i bryllup nær de franske alpene. Bare for å gjøre September enda mer kaotisk, har kjæresten gitt meg samme måned som deadline for å fullføre romanen og sende den inn til forskjellige forlag (jeg har dog ett spesifikt forlag på "ønskelisten")

Og med det sier jeg bare "motivasjon, treng deg på", og lar sommeren fly forbi i full hast, før jeg endelig sitter og koser meg på min nye balkong i Toulouse. 



 

 

 

Basseng for de rike, bli-kjent fest og sponsa cocktails

Med nyfarget og nyklippet hår, et balansert alkoholinntak gjennom hele helgen, grilling, sosiale sammenkomster, ekstrem varme og altfor lite søvn - kan man trygt si at helgen har vært vellykket og bankkortet har fått kjørt seg. 

På fredag grillet jeg med svigers (som bor ute på landet, utenfor Paris) og drakk litt for mye rosévin og altfor lite vann. Sent ble det også, da vi ble sittende på terrassen til langt over midnatt og pratet om fransk politikk, fremtidsplanene til Julien og meg (siden vi skal flytte om et par måneder), investeringene vi ønsker å gjøre, foodtour-businessen vi ønsker å starte, boka jeg skriver - ja, alle disse prosjektene våre som er delvis satt i gang, delvis holdt på vent.

Lørdag fikk verdens deiligste start, da frisøren vår (eller, svigers sin, som jeg også har "adoptert"), kom hjem til oss for å klippe håret til Julien, og klippe mine splitte tupper og farge det solbleika, stygge håret mitt. I tillegg tok hun med frokost til oss. Croissants og pain au chocolat til hele familien. Herlig! 

Og hvordan gjør man en allerede fantastisk lørdag enda bedre? Grilling i hagen, fotografering i hagen - og et par glass til med rosévin (i hagen).


 

Utover ettermiddagen kjørte vi tilbake til byen med et tett program i vente. Jeg hadde nemlig lovet eierne av en bar i Paris at jeg skulle komme innom og smake noen cocktails, fotografere dem og reklamere for baren på Instagram (på fransk, selvsagt). Selfølgelig takker jeg ikke nei til gratis drinker - spesielt ikke når det er en kul kunstbar i et av "hipster"-nabolagene som tilbyr dem. Jeg elsker kunst, jeg elsker cocktails, jeg elsker hipster-kultur (noe man enten elsker å hate, hater å elske eller føler absolutt ingen skam over at man elsker å elske) og jeg elsker å fotografere, og dermed ble en allerede dritbra lørdag enda noen hakk bedre. 

Så snart bildene var tatt og drinkene var drukket opp, måtte vi stikke på butikken og handle øl, vin og grillmat og kjappe oss hjem til et vennepar av oss som hadde arrangert bli-kjent kveld for alle som er invitert til utdrikningslag og bryllup i September. En nødvendighet, for å unngå klein stemning under utdrikningslag/bryllupsfest mellom alle de som ikke kjenner hverandre fra før - som er, kanskje, 70% av alle som er invitert?

Selv enkelte som jeg visstnok hadde møtt før, introduserte jeg meg for på ny, da jeg ikke hadde en anelse om at jeg noensinne hadde møtt dem. Som verdens største  drittsekk kom jeg der og presenterte meg med navn for å få tilbake "ja, jeg vet jo hvem du er, vi har jo snakket sammen flere ganger før". Før du spør, nei, jeg var ikke drita hverken denne gangen eller de andre mulige anledningene for når jeg kunne ha møtt disse menneskene. Jeg er bare jævlig dårlig til å huske folk jeg møter. Spesielt folk som ikke gjør så mye ut av seg. 

Vi ble sittende på balkongen og prate til langt utover natta. Grillen var flittig i bruk allerede fra vi kom til vi dro, og det virket som det aldri var noen ende på hverken mat eller drikke. Tallerker og glass ble det derimot færre og færre av, da mye ble knust av klønete folk som hadde fått i seg et par glass for mye med druejuice. Greit å notere seg at det kanskje er en fordel å stikke innom IKEA en tur, for å handle kopper og fat, i stedet for å ta med øl og vin til neste grillfest!

Søndag ble heller ikke noen sofa-dag. Julien og jeg dro på kino for å se "Wonder Woman" allerede klokka tolv, fordi han måtte dra på en prisutdeling med Amerikansk Fotball-laget sitt allerede i fire-tiden. Før du spør; nei, det var ikke noe fancy opplegg. Dem hadde reservert en bar, og troféer ble utdelt til dem som fortjente det. Julien stakk ikke av med noen pris, dessverre. Men øl fikk han. Massevis av øl, faktisk.

Samtidig som min bedre halvdel var på arrangementet sitt, dro jeg og ei venninne til en rooftop-bar for å kose oss med drinker på toppen av et 5-stjernes hotell. Utebassenget til hotellet var åpent for publikum, og vi hadde faktisk planer om å bruke det.....men for å benytte det må du ut med hele 1500(!) kroner, og det er jo rett og slett bare for latterlig til at det i det hele tatt burde være mulig. Bader man i champagne da, eller? 

Eller er prisen satt såpass latterlig høyt bare for å holde vanlige folk på avstand? Sært. Da betaler jeg heller 1500 kroner ekstra og drar på helgtur til Spania Jeg er ikke interessert i å føle at å bade er et privelegium forbeholdt de velstående. Kyss meg i ræva. 

Rooftop-baren var uansett en hyggelig opplevelse med DJ og hele pakka. Til tross for at det var dritvarmt og utsikten over det enorme, halvtomme bassenget som jeg ikke kunne bruke, fikk meg til å føle meg nedstemt og enda varmere enn jeg allerede var. Jeg får satse på at jeg blir rik en gang i fremtiden, slik at jeg kan kjøpe meg et hus med basseng i hagen.

Er jo tross alt lov å drømme!





 

 

Derfor er han sjalu!

I går, mens typen var på Amerikansk Fotball-trening (ja, dem driver faktisk med det her borte i Frankrike også), ble jeg sittende i sofaen og samle fett i stedet for å forbrenne det. Samtidig ble et helt tilfeldig bilde av meg delt på en fitness-gruppe på Instagram. Jeg som trener to ganger i halvåret. Max. 

Selv om jeg ble sittende i sofaen hele kvelden, så var det ikke for å glo på søppel-tv og spise potetgull (bare litt). Mesteparten av kvelden ble derimot dedikert til å jobbe videre med romanen min. Skvise inn litt humor på alle steder hvor det passer seg, hente inspirasjon fra egne situasjoner - og ikke minst bruke alle "feilene" og uperfekthetene som kjæresten min og jeg har, for å skape så virkelighetsnære hovedpersoner som mulig. Det er jo bare gøy å skape kleine situasjoner, misforståelser og små uhell. Jeg håper leserne kommer til å kjenne seg igjen i mye av det som skjer i boka!

Kjæresten min synes ikke det er like gøy. Han har ingen problemer med at jeg bruker reelle hendelser fra vårt forhold og lar meg inspirere av samtaler vi har hatt. Tverrt imot så oppmuntrer han meg til å gjøre nettopp det!

Problemet hans er heller det at protagonisten ser annerledes ut enn ham. Det meste annet kunne jo like gjerne vært ham.

For det første så selger ikke "tjukk" og "allminnelig" like bra som "kjekk" og "sjarmerende". Ikke det at samboeren min er feit og usjarmerende, men beskrivelsen "par ekstra kilo" og "begynner å bli tynn i håret" gjør kanskje ikke leserne spesielt våte i trusa. 

Før du leser videre; nei, dette er ikke noe Fifty Shades of Porno. Jeg skriver ikke erotikk. De svært få sex scenene som finnes i romanen min, er intet annet enn kleine, klønete og vil forhåpentligvis få deg til å enten le eller riste på hodet og si "hva faen..."

Dessuten har jeg forklart at alle karakterene i historien er basert på virkelige mennesker, men navn og utseende er endret. Det handler om å vise hensyn til de omtalte, og har ingenting å gjøre med at jeg ønsker at alle rundt meg bytter navn og blir penere, styggere, høyere, lavere - hva det nå enn måtte være.

Selv en av eks-kjærestene mine dukker opp i historien, med nytt navn. Han har i tillegg fått det klengende kallenavnet "slesketryne"!

Personligheten til drømmemannen i historien er altså nokså lik kjæresten min sin. Utseendet er annerledes. Som sagt, ikke fordi jeg synes kjæresten min er stygg som juling, men fordi hovedpersonen i boka ikke er ham. Dette er ikke en biografi om livet til typen min. Dette er fiksjon. Men sjalu, ja, DET er han! Sjalu på en fyr som har blitt diktet opp av meg! 

Den kvinnelige hovedpersonen i boka er jo løst basert på meg selv også. Absolutt alle feil som jeg har, er trukket frem i historien. Det føles godt å gjøre narr av meg selv og le av alle de kleine situasjonene jeg har havnet i. Ikke minst føles det fantastisk deilig å kunne le av den uperfekte kroppen min med cellullitter og "kjærlighetshåndtak".

Hadde bare den fitness-gruppa på instagram visst det, gitt.

Der fikk dere en liten smakebit på hva slags type roman jeg skriver. God helg! 



 

 

 

Trenger du å oppdatere sommer-garderoben? Klikk her for rabattkode!

Reklame (tror jeg)
 
De av dere som følger meg på Instagram har sikkert sett at jeg promoterer diverse nettbutikker inn i mellom. Hvorfor disse merkene har kontaktet meg av alle folk, som hovedsaklig legger ut bilder av landskap, landemerker og mat eller meg som poserer foran landskap, landemerker eller mat - nei, det skjønner jeg ikke. At jeg fikk gratis inngang til ølfestival i Tyskland, derimot, det skjønner jeg.
Likevel blir jeg kontaktet av alt fra fitness-tilbehør-bedrifter til franske restauranter (jeg promoterer på 3 språk) og håndkleprodusenter til klær og ting og tang. Saker jeg trenger og ikke trenger og ting kjæresten min stjeler fra meg fordi han trenger det mer enn meg. Og flott er jo det. Hurra for at jeg endelig får gøyale gaver som tretti-åring! 
 
Da jeg var 19 og emo på MySpace (der hvor alle prøvde å bli internett-famous før blogging, YouTube og Instagram ble til) var det å bli sponsa i huet og ræva, min aller største drøm. I tillegg til å synge i band (jeg kan ikke synge).
Da jeg var tjue (og en rar kombinasjon av emo og bimbo) ville jeg bli med på reality-tv og meldte meg til og med på Paradise Hotel, bare fordi jeg ville til Mexico og steke i sola (og fikk et telefon-intervju med det samme). Kanskje like greit at jeg ikke endte opp med å bli valgt ut som deltaker likevel.
 
Nå, 10 år senere, sitter jeg her i pysjen, i stua mi i Paris og deler bilder av ting jeg har fått i posten - som du også kan få i posten med 10% avslag om du bruker rabattkode kristine1 hos Poppy Apparel. Slik som disse solbrillene. Julien (kjæresten min) hater dem. Det er forresten speilbildet hans du ser i brilleglasset der, i tillegg til de oransje og gule blomstene.
 
 
Eller denne kjolen, som "svigers" mener er altfor for dristig.
 




Eller denne kjolen som kjæresten min hater fordi den har hette og får meg til å se ut som "The Reaper"(Døden).
 




Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva min konservative kjæreste synes er fett eller ikke. Det viktigste er å rocke de klærne man liker, med all selvtillitten man har. Jo mere selvtillitt man har, jo gøyere blir det å shoppe også!
 
Håper du finner mange fete ting hos PoppyApparel! Husk kode kristine1 for 10% rabatt!

 
 
 
 
 
 


 

Er jeg dårlig integrert?

Samtidig som mange andre drømmer om å flytte hit, drømmer jeg om å reise vekk - og bli borte. Spesielt sjokkerende er det ikke, med tanke på alle problemene denne byen (som alle storbyer) sliter med, og alt jeg har opplevd etter at jeg flyttet hit for litt over to år siden. Jeg har like mange fantastiske minner her som jeg har dårlige, men det gode er ikke godt nok til at jeg ønsker å bli værende her på permanent basis.

I landet, ja. Kanskje. I byen? Nei. 

Da jeg først flyttet hit var det for å gå på språkskole, lære meg språket, og flytte sammen med kjæresten min som er herfra. Den gang da, trodde jeg det ville bli enkelt å få meg jobb, integreres i samfunnet, få lokale venner og alt som følger med. Jeg hadde på forhånd dannet meg et urealistisk bilde av hvordan livet er her borte, og trodd på alt jeg var blitt fortalt i bøker og på film.

Det blir jo som å tro på Hollywood. Ingen "normale" mennesker lever på en rosa sky. Ingen land eller byer er perfekte. De aller fleste er langt ifra nettopp det.

Selv om vi alle innerst inne er fullt klar over det, dagdrømmer vi likevel om et bedre liv et annet sted. Vi kunne like gjerne drømt om et alternativt univers hvor man selv er en totalt annerledes person enn man egentlig er. Realismen er likedan.

På språkskolen var det lett å skaffe seg venner, men problemet med språkskoler er jo at alle reiser hjem igjen så snart dem er ferdig på kurs. Og til slutt var det bare meg igjen, da. Den eneste som ikke var på språkreise, men faktisk bosatt i byen som er best egnet som weekend-destinasjon.

I senere tid har jeg likevel skaffet meg noen venninner. Akkurat som meg, er ingen av dem opprinnelig herfra. Alle er samboere/forlovet med lokale menn og har bodd her i et par år. Noen av dem trives greit her - fordi det er flere muligheter for dem her i landet enn landet dem er født og oppvokst i. Andre hadde det bedre der dem kom fra, men flyttet hit ene og alene på grunn av kjærligheten. Det er nettopp derfor jeg bor her selv også. På grunn av kjærligheten. Gleden over å ha funnet den rette var visst sterkere enn gleden av å ha stabil inntekt, være nær familien og kunne snakke mitt eget språk til daglig. Sorry, mamma.

Jobbsøking i dette landet er et forbanna mareritt. Arbeidsledigheten her er større enn der hjemme, lønnsnivået er dårligere og arbeidsgivere er ikke interessert i å ansette noen som ikke kan språket godt nok. Godt nok vil si at du snakker helt rent flytende uten noen som helst grammatiske feil. Omtrent, hvertfall. De av venninnene mine som har klart å skaffe seg fulltidsjobb - til tross for dårlig språknivå - blir frosset ut av kollegaene sine og blir aldri invitert til å spise lunsj sammen med dem - og får hvertfall ingen invitasjon til noen sosiale sammenkomster!

Lønningspilsen tar vi like greit sammen, venninnene mine og jeg. Null stress.

Jeg jobbet ifjor som lærer i mitt eget morsmål, for lokale som har planer om å flytte til hjemlandet mitt. At jeg klarte å fungere som språklærer er i det hele tatt et mirakel. Siden jeg kun jobbet én gang i uka og fikk ræva betaling (dette er ikke bedriftens feil), så var det langt ifra nok til å kunne forsørge meg selv. Heldigvis har jeg egne sparepenger som brukes på husholdning og ekstra utgifter.

Å integreres i et samfunn som er skrudd sammen på en helt annen måte enn hva jeg er vandt til, har vært, og er fortsatt, en stor utfordring. Det er kanskje også derfor jeg har endt opp med å få meg venner som ikke kommer fra dette landet? Vi sliter alle med de samme utfordringene, vi møter alle den samme diskrimineringen, våre partnere opplever de samme utfordringene på grunn av oss - og vi savner alle mennesker, mat og kultur fra våre hjemland.

Kanskje blir det lettere til høsten, når min kjære og jeg skal flytte sørover i landet, til en mindre by, hvor vi begge starter med blanke ark og har planer om å starte en liten bedrift sammen. Varmere vær og mer avslappet livsstil kommer uansett til å hjelpe på humøret!

Med unntak av den siste setningen (varmere vær),så skulle man jo trodd jeg var nyinnflyttet til en storby i Norge, ikke sant?

Slik var det jo faktisk for mamma, da hun flyttet til Norge fra Polen, for litt over tretti år siden for å være sammen med min norske pappa. Og slik er det for mange som flytter til Norge fra det store utland, den dag i dag. Slik er det også for utvandrere som meg, som forlater Norge til fordel for et annet land.

Å bo i Paris har mange fordeler, men enda flere ulemper. Og slik er det jo med alle storbyer. 

Likevel, jeg elsker Frankrike. Språket er vanvittig vanskelig (spesielt grammatikken) men det begynner å komme seg, samboeren min har helt fantastiske foreldre, maten her er altfor god (jeg har lagt på meg 10 kilo etter jeg flyttet hit), landemerkene, naturen, arkitektur og lista fortsetter. Det er så mye vakkert å se i dette landet. Jeg er stolt av å bo her og gleder meg til å flytte videre for å bli kjent med en annen del av landet!

Hvor vil jeg egentlig med dette?

Jeg ønsker vel egentlig bare å si; vær snill med den nye utenlandske kollegaen din, naboen din, mannen eller kona til familiemedlemmet ditt. Uansett relasjon. Vi ønsker alle å bli akseptert. Vi trenger alle et smil, en klem og et vennlig "Hei". 





 

 

 

 

 

Du må ikke tro at du duger til noe!

At Janteloven er en jævel er det ingen tvil om. Å vike unna de tradisjonelle 9-5 jobbene for å satse på egne kreative prosjekter er noe som blir tatt i mot med blandede reaksjoner, alt etter hvem man henvender seg til. Mora mi har for eksempel alltid vært veldig klar på det at det er hyggelig at jeg har hobbyer, men... Der i gården er det alltid et men. Hobby er hobby, og jobb er jobb.

Og da sier jeg som Karius og Baktus;" ikke gjør som morra di sier". Nå har jeg jo rukket å bli gammel kjerring og rundet 30, så det å ta egne avgjørelser er jeg forsåvidt rimelig kapabel til på egenhånd.

I mitt tilfelle er det faktisk svært få mennesker som har gitt meg en tommel opp for å bruke sparepengene mine på å reise, fotografere og legge all tid og energi inn i å skrive reiseblogg - og sist men ikke minst, så skriver jeg en roman hvor mye av innholdet er inspirert fra egne erfaringer. Hvordan kan man bli rik på erfaringer uten å bruke tid og penger på å reise ut i verden og skaffe seg livserfaring?

Uten et tastatur foran meg eller en penn i hånda er jeg som en fisk på land. Jeg lever og ånder for å få ut tankene mine ut på papir. Kall meg gjerne en dagdrømmer.

...Og der hørtes jeg med ett ut som en pretensiøs taper. Herrebohemius! Jeg lover å ikke nevne hvor mange enheter rødvin jeg drikker per uke, eller hvilke bøker/musikere/kunst som "inspirerer" meg!

Å skrive en roman er dessuten ikke enkelt. Ei heller å skrive reiseblogg (selv om man kanskje skulle trodd det). Å følge drømmene sine utgjør en kjempestor risiko!

Tenk hvis ingen forlag viser interesse i romanen min? Tenk hvis alt arbeidet viser seg å være forgjeves? Skal jeg likevel utgi romanen som en stakkarslig liten e-bok eller bare innse at løpet er kjørt og romanen suger?  Å utgi den som e-bok er jo dessuten en ganske stor risiko, så burde jeg heller velge å skrinlegge hele prosjektet? Eller burde jeg reise meg opp igjen og prøve, igjen og igjen, helt til jeg får napp?

Og der tok jeg sorgen på forskudd. Romanen er ikke ferdig skrevet engang. Jeg får bare krysse fingrene og håpe den blir en megasuksess!

Og kose meg med å skrive side opp og side ned helt til senebetennelsen kommer og tar meg.

Reisebloggen føler jeg meg mindre nervøs over enn bokprosjektet. I starten fomlet jeg i blinde og skjønte ikke en dritt av hvordan jeg skulle tiltrekke lesere, hvilken skrivestil som funket best for meg og om jeg i det hele tatt skulle være meg selv - klønete og uten filter - eller være en mer korrekt og stuerén variant av meg selv. 

Jeg har fortsatt lang vei å gå, men har lært utrolig mye i løpet av ett år. Og har i tillegg fått sponsa kinobilletter, teaterbilletter, øl, enda mer øl, og diverse småting - takket være reisebloggen (og Instagram). Dét i seg selv er jo en kjempebragd, er det ikke?

Denne bloggen er ikke opprettet som et tredje prosjekt eller et nytt tragisk forsøk på å motta tilsvarende saker og ting fra hjemlandet. Mer stæsj trenger jeg ikke. Dessuten gidder nok ingen å sende noe som helst til Frankrike, uansett. 

Denne bloggen eksisterer fordi jeg ønsker et utløp for tankene mine rundt alt som skjer i livet mitt, alt som gleder meg, alt jeg ønsker, tenker, drømmer, er. 

Se frem til mange meningsløse og forhåpentligvis like mange meningsfulle innlegg fremover!





 


 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2017
hits