For feit og for gammel for dra p nattklubb?

Denne helgen gikk det virkelig opp for meg at det fly rundt p nattklubber helt til langt ut p morgenkvisten, det er en fase jeg har takket farvel til for flere r siden. Ikke ser jeg like bra ut i minikjole som jeg engang gjorde, heller. Enten det er alderen som spiller inn, eller det at jeg har lagt p meg, ftt cellulitter og ikke hndterer hye hler like bra som da jeg var i starten av tjuera, eller om det er en kombinasjon av alt - ting er ikke det samme som fr.

Dessuten hadde jeg andre grunner for dra p byen da jeg var yngre, enn det jeg har n. N drar jeg ut for vre sosial med venner, og vet at jeg har en snill kjreste komme hjem til. Jo lenger tid jeg tilbringer p nattklubb, jo bedre innser jeg hvor mange hplse menn som finnes der ute, og hvor takknemlig jeg burde vre for ha den mannen jeg har. Da jeg var yngre - og singel - dro jeg ut for lete etter "den rette". 

Jeg trodde helt rlig talt at jeg skulle mte drmmemannen p dansegulvet til en eller annen shady nattklubb, hvor gnikking og shotting og klining og drink-sl og do-k og vodka-nde og fylleprat skulle lede til et lykkelig liv sammen i alle vre dager. P samme mte som at evig kjrlighet skapt gjennom nettdating og Tinder-treff er mer et unntak enn en regel, er ogs nattklubb-hooking noe som stort sett frer til et glemt mobilnummer eller et tilfelle av "hvem var du, igjen?" p SnapChat.

Denne helgen reiste kjresten min vekk p guttetur, og jeg ville ikke sitte hjemme alene "med finger'n i rva" som min mor pleier si (en vulgr definisjon av "sitte hjemme og ikke gjre en dritt"). Etter ha tilbragt fredagskvelden med bokskriving og Netflix-glaning, var jeg klar for gjre noe litt mer gyalt p lrdagen. Derfor dro jeg til ei venninne og tok med meg to flasker rosvin (som for vrig ikke koster mer enn 30 kroner pr flaske, her i landet).

Venninna mi hadde allerede kjpt inn ei flaske ros, hun ogs. Dermed delte vi tre flasker og ble sittende og drikke til langt ut p natta. Vi skulle egentlig stikke p rooftop-bar og drikke fine cocktails og nyte utsikten utover Paris, men neida, vi ble sittende i stua hennes til klokka to. Heldigvis - eller uheldigvis- holder nattklubber i Paris pent til klokka seks, s det var fortsatt mer enn nok av tid til dra ut.

Vi ble frst stende i k i litt under en time, for prve komme inn p en nattklubb hvor dem aller helst ikke slipper inn vanlige ddelige. Er du ikke p gjestelista, venn av eierne, kjendis eller steinrik og viktig, s kan du omtrent bare glemme komme inn. Vi prvde likevel. Og kom ikke inn.

Deretter gikk vi til en annen nattklubb og kom inn umiddelbart. Stedet var steindyrt og kjedelig. Musikken var, tja, som nattklubber flest. Club/underground house musikk for spesielt interesserte, dyreste og minste drinkene jeg noen gang har sett og - som nattklubber flest - var lokalet stappfullt av menn desperate etter et engangsknull.

Det er tydelig at jeg har lagt p meg. En fyr grep tak i magefettet mitt og lo. Tilbake svarte jeg (p fransk), "hva faen driver du med? Det der er ikke snillt gjort". Han mente det var koselig...og..."jeg var jo fortsatt veldig pen, da". Greit. Feit, men pen. Takk skal du ha. 

"Ja, jeg er feit, men jeg elsker pizza og burgere mer enn jeg elsker imponere folk p byen" svarte jeg da, og ristet p hodet og ga pent beskjed om at jeg har kjreste, da samme fyr spurte om han kunne f lov til kysse meg. 

Og her sitter jeg n, evig takknemlig for at jeg har en samboer som nsker mer fra meg enn bare ligge sammen. Samtidig har denne erfaringen gjort meg gira p slanke bort ti kilo for kunne fle meg mindre uvel i tettsittende klr.

Med andre ord, dra p nattklubb er litt som dra i store familieselskap. Du savner det nr det har gtt lang tid siden sist, du bruker masse tid p smprat med folk du egentlig ikke bryr deg om, alle vil vise seg frem fra sin beste side, noen beundrer deg mens andre kritiserer deg, du drar hjem - og du hper det blir veldig lenge til neste gang.

Legger ved et seks r gammelt bilde. Fra da jeg var ung og mindre opptatt av pizza og burgere.



 

 

 

 

Han med Groupies - En historie om...bsj?

Det som skulle bli en dritbra kveld i gr, ble egentlig bare latterlig tragisk og vi angret oss ihjel p at vi ikke tok t-banen til sentrum av Paris for f med oss alt det gyale som skjedde der. Faen. 

Da vi ankom konsert-omrdet i gr, hrte vi musikk men kunne ikke engang se hvor det kom fra. 

"Er det skoleball p parkeringsplassen der?" spurte Julien og pekte mot noen fargerike bannere og ballonger og en liten gruppe mennesker - stort sett 10-13 r gamle barn og foreldrene deres. 

"Kdder du? Er det konserten?" svarte jeg, dypt skuffet. N var det dessuten for sent til dra videre noen andre steder ogs, s vi stakk like greit direkte til sushi restauranten - som dessuten ogs har tapt seg siden sist vi var der. Kvaliteten p maten var blitt langt drligere enn fr, og humret til bde Julien og meg, var allerede nedstemt p grunn av planer som gikk i dass. Vi endte faktisk opp med prate om vret og om saker vi hadde lest i avisen, bare for unng klein stillhet.

Det fltes oppriktig talt som vre p en mislykket date (men med en "vellykket" fyr, i det minste).

Og det fikk meg til tenke p alle de mislykkede datene jeg faktisk HAR vrt p i mitt liv, fr jeg gikk inn i dette forholdet som jeg er i n.

lage en serie av blogginnlegg, bestende av historier fra de mest hplse datene jeg noensinne har vrt p er jo faktisk gull underholdning. Her er det mange rare historier som enten svrt f - eller ingen i det hele tatt (bortsett fra dem som var til stede) - kjenner til.

S da kan jeg jo like gjerne starte n!

Han med groupies: Kvelden jeg stinket bsj

For ganske mange r siden, mer konkret da jeg var 17, mtte jeg en dritkjekk fyr som jeg hadde pratet med p nett. Han bodde ganske nrt der moren min bor, s da han en dag inviterte meg til bli med p fest, kunne jeg ikke si nei. P den tiden, var det eneste jeg nsket meg f en kjreste som likte hre p Blink 182 og Sum 41 like mye som jeg gjorde. Han skulle helst ha en rocka look, vre hy, mrk, kjekk og selvsagt vre utadvendt og morsom.

Jeg fortalte mamma at jeg skulle se film sammen med noen venner. Jeg kunne jo ikke si til henne at jeg skulle mte en fremmed og bli med ham p fest hos andre fremmede, i et omrde hvor jeg ikke kjente noen som helst. Reaksjonen til mamma ville jo da ha blitt noe i duren av "Herregud, du kommer til bli voldtatt og drept og etterlatt i en mrk grftekant". 

Nei, er man en naiv tenring er det bedre bare kjre p med den ene hvite lgnen etter den andre, for slippe mas og undvendig bekymring.

"Du m ta p deg jakke, Kristine. Det er kaldt ute!" ropte moren min etter meg. Den eneste jakken jeg hadde hos henne, var en hvit boblejakke som fikk meg til se smellfeit ut. Jeg s ut som en jvla snmann. Snn gikk det nr moren min hadde elendig klessmak og jeg ikke hadde egne penger til kjpe noe jeg faktisk likte, p egenhnd.

Med stygg jakke som fikk det til se ut som om jeg hadde hengemage, tok jeg bussen til endestasjonen, motsatt retning fra sentrum. Der skulle vi mtes, og der skulle vi forhpentligvis bli vrende. Ellers kom jeg jo til rote meg bort, og da var det ingen grenser for hvor forbanna foreldrene mine kom til bli. Selv var jeg ikke bekymra i det hele tatt. Ung og dum, som jeg var.

Kjekkasen, la oss kalle ham Karl, mtte meg p stasjonen og ga meg en god klem. Sammen med ham, var (til min store skuffelse) flere jenter. Bare jenter. Var de sstrene hans? Venninner? Andre jenter han hadde lokket til seg fra internett? Jeg flte meg en smule sjalu og var ikke spesielt interessert i bli kjent med alle disse jentene. Jeg som trodde det bare skulle bli meg og ham!

Noen gutter kom gende mot oss. En av dem gikk p samme skole som meg.

"Er dere klare for fest? Det er et lite stykke g.... DEN veien!" sa han som gikk p samme skole som meg, og pekte i retning ingenmannsland. 

Det eneste jeg s var et eneste stort jorde. Og noen kyr, lenger unna. Hva var det jeg hadde rotet meg opp i? Var det for seint til snu? 

Samtidig ville  jeg ikke snu, for da kunne jeg jo ikke vre nr Karl. f kline med ham, var min eneste motivasjon n. Selv om han var omringet av andre jenter som sikkert ogs ble med p fest langt ute p jordet, bare for f kline med Karl.

Vi gikk og vi gikk. Ti minutter ble til tjue. Tjue ble til tretti. Tretti ble til frti. Og endelig var vi ankommet festen. Uten noen som helst komfort i form av toaletter, sofa eller kjleskap, men med bl og strand i stedet.  I grunn en ganske romantisk setting, om man bare er to. Eller, i det minste frre mennesker og med et annet forml enn drikke seg stup dritings og mtte krangle om hvem som skal f den eneste kjekke gutten der.

Sjenert som jeg er, ble jeg sittende og se p alle menneskene rundt meg uten bidra til stort med samtale. Etter hvert tok noen av jentene - de samme jentene som ogs ville ha Karl - kontakt og jeg endte opp med prate med dem, mesteparten av kvelden. 

Det vil si, frem til jeg virkelig mtte p do, og lp inn i et skogholt for tisse men endte opp med bsje i stedet. Selflgelig. Ute i naturen, uten toalettpapir og uten spe. Ikke kunne jeg trke meg bak, og ikke kunne jeg vaske hendene. Lekkert. 

Jeg flte jeg stinket. Selv da jeg kom tilbake til festen ved stranda, langt unna omrdet jeg hadde brukt som toalett, flte jeg at jeg luktet dritt. Mest sannsynlig gjorde jeg det faktisk ogs. Plutselig distanserte folk seg mer og mer, og jeg ble til slutt sittende helt alene. 

Da jeg skulle reise meg opp for lete etter flaskepner til den ekle rusbrusen min som smakte Zalo-vann med kullsyre, tryna jeg midt i en stor grop full av gjrme. Fan-fucking-tastisk!

Bare for gjre saken enda verre, observerte jeg Karl sitte og kline med ei av de hyggeligste jentene jeg hadde pratet med den kvelden. Selflgelig. Hun var ren og pen med fine klr, og stinket ikke bsj.

Jeg sendte melding til en kompis, eller, fyr som var forelska i meg, som jeg hadde puttet i friend-zone siden dag n. Jeg ba ham komme hente meg s fort som mulig. Jeg ville hjem og dusje. Sove. Late som denne kvelden aldri hadde eksistert. Og slette Karl bde fra sosiale medier og fra minnet.



 

 

 

 

Musikkfest og Fremtidig midtlivskrise-roman

I dag skal jeg vre kulturell. Vre med feire noe typisk for dette landet. P fredag blir det riktig nok ingen tradisjonell St Hans feiring p meg ( tenne noe form for bl, uansett hvor, er forbudt her i landet), men i dag - i dag skal jeg feire noe enda gyere!

Det er nemlig musikkens dag - eller "fte de la musique" her i Frankrike - som vil si at hvor enn man befinner seg i landet, mtte det vre by, bydel eller landsby, s blir det fest ute i gatene og konserter hvor enn du snur deg.

Ifjor var samboeren min og jeg kjipe som faen og gjorde absolutt ingenting den dagen. ret fr, var vi derimot i Montpellier i Sr-Frankrike og festet og sang og drakk drlig punsj og enda drligere cocktails servert i plastglass som omtrent gikk i stykker bare man tok i dem. DJ'er spinnet musikk til langt ut p natta og rock, hip-hop og reggae inntok scenene og lagde liv hele kvelden. Det var s gy! 

Montpellier er dessuten en by jeg virkelig anbefaler dere beske (alle bilder i innlegget er mine mobil-bilder tatt i Montpellier).

Maten er deilig, byen er sjarmerende med sine mange idylliske sm gater - og sentrum er bare en 20 minutters trikke-tur unna en stor, nydelig strand.

I tillegg er det langt billigere feriere i Montpellier enn i de mer kjente byene i Sr-Frankrike, slik som Nice, Cannes - og til og med Marseille.

Jeg var der en hel uke, for g p sprkskole og pugge fransken min (det var faktisk andre nordmenn der ogs) og tok samtidig et matlagingskurs bare for gy. I tillegg fikk jeg tilbud om bli med ut p byen sammen med andre folk fra matlagingskurset, men takket pent nei, siden kjresten min ogs var med p tur og jeg nsket ikke vre den kjipe dama som etterlater typen i Airbnb leiligheten for stikke ut og gni rumpa opp etter andre dudes p dansegulvet. Den gang da, var jeg jo nyforelska og greier. N er jeg dessuten for gammel for slike ting. 

Men det var da som faen. Gjett om jeg lengter tilbake! 

Jeg fr sette handlingen i en fremtidig roman til Montpellier og bruke research som unnskyldning for reise dit. Eventuelt kan jeg bruke Montpellier's uteliv som research i tillegg, og skrive en roman om ei dame i midtlivs-krise som prver pdra seg en ny identitet i ny by mens hun twerker seg fra den ene enden av dansegulvet til den andre - helt til hun innser hvor tragisk hun faktisk er, og reiser hjem igjen og ber om tilgivelse.



I r skal vi feire musikkens dag her hjemme i vr vanligvis grrkjedelige bydel. Forhpentligvis er det trkk i disse lokale konsertene i kveld.

reise bort funker dessverre drlig  akkurat denne uka her, siden Julien og jeg skal p et eller annet fly-arrangement/messe p Fredag, og neste uke reiser vi jo til Norge. Dessuten kan han ikke ta seg fri akkurat nr det passer seg, slik som jeg kan.

Vi holder vi oss derfor lokalt i bydelen. Planen er spise sushi p en restaurant rett rundt hjrnet, fr vi gr videre til konsert-omrdet. Temperaturen ute er helt forjvlig varm (35 grader) og jeg kommer sikkert til svette ihjel innen dagen er omme. Fr jeg ikke servert noe iskaldt i glasset, er det kanskje like greit stikke innom butikken og kjpe en is. Eller fem. S fr vi se hvem som smelter frst - jeg eller isen!








 

 

Det er et jvla kaos - og jeg elsker det!

bli sittende hjemme og jobbe med romanen min, samtidig som jeg fullfrer prosjekter i samarbeid med reisebloggen min og alt annet som jeg har lovet meg selv bli ferdig med innen en viss tidsramme, er til dels demotiverende, nr jeg ser hvor varmt og fint det er ute. 

Dessverre har jeg ingen balkong hvor jeg kan plassere laptopen og en god kopp kaffe (eller, iskaffe nr det er s jva varmt som n), og blir i stedet sittende, klistret fast til den flaskegrnne skinnsofaen i stua og lengter ut til solskinn og frisk luft.

Jeg gleder meg s vanvittig mye til vi endelig flytter i September. Hovedprioritering for vr nye leilighet i Sr-Frankrike er at den skal ha balkong og gjesterom/kontor, slik at jeg kan jobbe uforstyrret bde inne og ute om jeg nsker det.

Heldigvis har jeg et fullt program og mye gy i vente for mnedene fremover. Dermed vil tiden fly forbi og fr jeg vet ordet av det, str jeg her med et bredt smil, vondt i ryggen og pakker flytteesker og kvitter meg med massevis av rl som vi har samlet opp gjennom de to rene jeg har bodd her!

Hvorfor vi har tatt vare p en Burger King-krone, plastikk shuttershades og en Guinness-hatt - bare for nevne noen eksempler - forblir et mysterium.

S hvilke planer str da p programmet for mnedene fremover? Eller, som mamma ville sagt; "Hva har du p tapetet?"

Vel. Neste uke reiser jeg p besk til Norge, hvor bde Bergen, Eidfjord, Haugesund og Stavanger str for tur. Julien og jeg skal g tur, beske familie, g enda mere tur - og kose oss glugg ihjel! Gjett om jeg skal stappe i meg mye Smash, lakris og alt annet digg som ikke finnes her i Frankrike!

Selv fiskeboller og joikakaker er dypt savnet, her jeg sitter i hjemlandet til makroner, croissanter, camembert og biff tartar (sistnevnte takler jeg ikke). Ja, jeg spiser mye digg mat her. Grillspyd med carpaccio av biff, fylt med smeltet ost er for eksempel kanondigg. Potetstappe fylt med masse fransk ost og hvitlk er ogs helt fantastisk. Og s har man jo alle dessertene, da. Takket vre dem har jeg ftt fett p kroppsdeler hvor jeg ikke engang trodde det var mulig.

Men selv om jeg spiser meg feit her, s m jeg vre rlig og innrmme at jeg til tider til og med savner Grandiosa og Spaghetti la Capri. Det sier kanskje litt om hvor primitiv jeg er, og hvor glad jeg er i spise. Uavhengig av kvalitet p produktet.

Uansett.

Samme dag som jeg kommer tilbake til Frankrike, fr jeg besk av ei venninne som bor i London, og et par dager senere skal jeg beske Versailles-slottet og hagen for se et fontene-show/lysshow/fyrverkeri(?). Er egentlig ganske usikker p hva arrangementet faktisk ER, men er det i Versailles-hagen s kan det neppe vre drlig. Jeg gleder meg uansett veldig!

...Og bare en dry uke senere drar jeg ut p reise, igjen. Da tar jeg nemlig turen til Strasbourg og Colmar i Frankrike, for vre sammen med mamma som kommer p besk til "landet mitt". Hvorfor hun kommer p besk allerede en uke etter jeg har vrt i Norge for beske henne, og kun en mned fr bde hun og stefaren min kommer p besk til Frankrike uansett (Normandie), er vanskelig si. Har hun begynt savne meg mer enn vanlig? Er hun mer bekymret for meg enn vanlig? Har det skjedd noe? Hvem vet.

I September, fr flyttekaos, reiser jeg dessuten p utdrikningslag i Milano. Og uka etter, skal vi i bryllup nr de franske alpene. Bare for gjre September enda mer kaotisk, har kjresten gitt meg samme mned som deadline for fullfre romanen og sende den inn til forskjellige forlag (jeg har dog ett spesifikt forlag p "nskelisten")

Og med det sier jeg bare "motivasjon, treng deg p", og lar sommeren fly forbi i full hast, fr jeg endelig sitter og koser meg p min nye balkong i Toulouse. 



 

 

 

Basseng for de rike, bli-kjent fest og sponsa cocktails

Med nyfarget og nyklippet hr, et balansert alkoholinntak gjennom hele helgen, grilling, sosiale sammenkomster, ekstrem varme og altfor lite svn - kan man trygt si at helgen har vrt vellykket og bankkortet har ftt kjrt seg. 

P fredag grillet jeg med svigers (som bor ute p landet, utenfor Paris) og drakk litt for mye rosvin og altfor lite vann. Sent ble det ogs, da vi ble sittende p terrassen til langt over midnatt og pratet om fransk politikk, fremtidsplanene til Julien og meg (siden vi skal flytte om et par mneder), investeringene vi nsker gjre, foodtour-businessen vi nsker starte, boka jeg skriver - ja, alle disse prosjektene vre som er delvis satt i gang, delvis holdt p vent.

Lrdag fikk verdens deiligste start, da frisren vr (eller, svigers sin, som jeg ogs har "adoptert"), kom hjem til oss for klippe hret til Julien, og klippe mine splitte tupper og farge det solbleika, stygge hret mitt. I tillegg tok hun med frokost til oss. Croissants og pain au chocolat til hele familien. Herlig! 

Og hvordan gjr man en allerede fantastisk lrdag enda bedre? Grilling i hagen, fotografering i hagen - og et par glass til med rosvin (i hagen).


 

Utover ettermiddagen kjrte vi tilbake til byen med et tett program i vente. Jeg hadde nemlig lovet eierne av en bar i Paris at jeg skulle komme innom og smake noen cocktails, fotografere dem og reklamere for baren p Instagram (p fransk, selvsagt). Selflgelig takker jeg ikke nei til gratis drinker - spesielt ikke nr det er en kul kunstbar i et av "hipster"-nabolagene som tilbyr dem. Jeg elsker kunst, jeg elsker cocktails, jeg elsker hipster-kultur (noe man enten elsker hate, hater elske eller fler absolutt ingen skam over at man elsker  elske) og jeg elsker fotografere, og dermed ble en allerede dritbra lrdag enda noen hakk bedre. 

S snart bildene var tatt og drinkene var drukket opp, mtte vi stikke p butikken og handle l, vin og grillmat og kjappe oss hjem til et vennepar av oss som hadde arrangert bli-kjent kveld for alle som er invitert til utdrikningslag og bryllup i September. En ndvendighet, for unng klein stemning under utdrikningslag/bryllupsfest mellom alle de som ikke kjenner hverandre fra fr - som er, kanskje, 70% av alle som er invitert?

Selv enkelte som jeg visstnok hadde mtt fr, introduserte jeg meg for p ny, da jeg ikke hadde en anelse om at jeg noensinne hadde mtt dem. Som verdens strste  drittsekk kom jeg der og presenterte meg med navn for f tilbake "ja, jeg vet jo hvem du er, vi har jo snakket sammen flere ganger fr". Fr du spr, nei, jeg var ikke drita hverken denne gangen eller de andre mulige anledningene for nr jeg kunne ha mtt disse menneskene. Jeg er bare jvlig drlig til huske folk jeg mter. Spesielt folk som ikke gjr s mye ut av seg. 

Vi ble sittende p balkongen og prate til langt utover natta. Grillen var flittig i bruk allerede fra vi kom til vi dro, og det virket som det aldri var noen ende p hverken mat eller drikke. Tallerker og glass ble det derimot frre og frre av, da mye ble knust av klnete folk som hadde ftt i seg et par glass for mye med druejuice. Greit notere seg at det kanskje er en fordel stikke innom IKEA en tur, for  handle kopper og fat, i stedet for ta med l og vin til neste grillfest!

Sndag ble heller ikke noen sofa-dag. Julien og jeg dro p kino for se "Wonder Woman" allerede klokka tolv, fordi han mtte dra p en prisutdeling med Amerikansk Fotball-laget sitt allerede i fire-tiden. Fr du spr; nei, det var ikke noe fancy opplegg. Dem hadde reservert en bar, og trofer ble utdelt til dem som fortjente det. Julien stakk ikke av med noen pris, dessverre. Men l fikk han. Massevis av l, faktisk.

Samtidig som min bedre halvdel var p arrangementet sitt, dro jeg og ei venninne til en rooftop-bar for kose oss med drinker p toppen av et 5-stjernes hotell. Utebassenget til hotellet var pent for publikum, og vi hadde faktisk planer om bruke det.....men for benytte det m du ut med hele 1500(!) kroner, og det er jo rett og slett bare for latterlig til at det i det hele tatt burde vre mulig. Bader man i champagne da, eller? 

Eller er prisen satt spass latterlig hyt bare for holde vanlige folk p avstand? Srt. Da betaler jeg heller 1500 kroner ekstra og drar p helgtur til Spania Jeg er ikke interessert i fle at bade er et privelegium forbeholdt de velstende. Kyss meg i rva. 

Rooftop-baren var uansett en hyggelig opplevelse med DJ og hele pakka. Til tross for at det var dritvarmt og utsikten over det enorme, halvtomme bassenget som jeg ikke kunne bruke, fikk meg til fle meg nedstemt og enda varmere enn jeg allerede var. Jeg fr satse p at jeg blir rik en gang i fremtiden, slik at jeg kan kjpe meg et hus med basseng i hagen.

Er jo tross alt lov drmme!





 

 

Derfor er han sjalu!

I gr, mens typen var p Amerikansk Fotball-trening (ja, dem driver faktisk med det her borte i Frankrike ogs), ble jeg sittende i sofaen og samle fett i stedet for forbrenne det. Samtidig ble et helt tilfeldig bilde av meg delt p en fitness-gruppe p Instagram. Jeg som trener to ganger i halvret. Max. 

Selv om jeg ble sittende i sofaen hele kvelden, s var det ikke for glo p sppel-tv og spise potetgull (bare litt). Mesteparten av kvelden ble derimot dedikert til jobbe videre med romanen min. Skvise inn litt humor p alle steder hvor det passer seg, hente inspirasjon fra egne situasjoner - og ikke minst bruke alle "feilene" og uperfekthetene som kjresten min og jeg har, for skape s virkelighetsnre hovedpersoner som mulig. Det er jo bare gy  skape kleine situasjoner, misforstelser og sm uhell. Jeg hper leserne kommer til kjenne seg igjen i mye av det som skjer i boka!

Kjresten min synes ikke det er like gy. Han har ingen problemer med at jeg bruker reelle hendelser fra vrt forhold og lar meg inspirere av samtaler vi har hatt. Tverrt imot s oppmuntrer han meg til gjre nettopp det!

Problemet hans er heller det at protagonisten ser annerledes ut enn ham. Det meste annet kunne jo like gjerne vrt ham.

For det frste s selger ikke "tjukk" og "allminnelig" like bra som "kjekk" og "sjarmerende". Ikke det at samboeren min er feit og usjarmerende, men beskrivelsen "par ekstra kilo" og "begynner bli tynn i hret" gjr kanskje ikke leserne spesielt vte i trusa. 

Fr du leser videre; nei, dette er ikke noe Fifty Shades of Porno. Jeg skriver ikke erotikk. De svrt f sex scenene som finnes i romanen min, er intet annet enn kleine, klnete og vil forhpentligvis f deg til enten le eller riste p hodet og si "hva faen..."

Dessuten har jeg forklart at alle karakterene i historien er basert p virkelige mennesker, men navn og utseende er endret. Det handler om vise hensyn til de omtalte, og har ingenting gjre med at jeg nsker at alle rundt meg bytter navn og blir penere, styggere, hyere, lavere - hva det n enn mtte vre.

Selv en av eks-kjrestene mine dukker opp i historien, med nytt navn. Han har i tillegg ftt det klengende kallenavnet "slesketryne"!

Personligheten til drmmemannen i historien er alts noks lik kjresten min sin. Utseendet er annerledes. Som sagt, ikke fordi jeg synes kjresten min er stygg som juling, men fordi hovedpersonen i boka ikke er ham. Dette er ikke en biografi om livet til typen min. Dette er fiksjon. Men sjalu, ja, DET er han! Sjalu p en fyr som har blitt diktet opp av meg! 

Den kvinnelige hovedpersonen i boka er jo lst basert p meg selv ogs. Absolutt alle feil som jeg har, er trukket frem i historien. Det fles godt gjre narr av meg selv og le av alle de kleine situasjonene jeg har havnet i. Ikke minst fles det fantastisk deilig kunne le av den uperfekte kroppen min med cellullitter og "kjrlighetshndtak".

Hadde bare den fitness-gruppa p instagram visst det, gitt.

Der fikk dere en liten smakebit p hva slags type roman jeg skriver. God helg! 



 

 

 

Trenger du oppdatere sommer-garderoben? Klikk her for rabattkode!

Reklame (tror jeg)
 
De av dere som flger meg p Instagram har sikkert sett at jeg promoterer diverse nettbutikker inn i mellom. Hvorfor disse merkene har kontaktet meg av alle folk, som hovedsaklig legger ut bilder av landskap, landemerker og mat eller meg som poserer foran landskap, landemerker eller mat - nei, det skjnner jeg ikke. At jeg fikk gratis inngang til lfestival i Tyskland, derimot, det skjnner jeg.
Likevel blir jeg kontaktet av alt fra fitness-tilbehr-bedrifter til franske restauranter (jeg promoterer p 3 sprk) og hndkleprodusenter til klr og ting og tang. Saker jeg trenger og ikke trenger og ting kjresten min stjeler fra meg fordi han trenger det mer enn meg. Og flott er jo det. Hurra for at jeg endelig fr gyale gaver som tretti-ring! 
 
Da jeg var 19 og emo p MySpace (der hvor alle prvde bli internett-famous fr blogging, YouTube og Instagram ble til) var det bli sponsa i huet og rva, min aller strste drm. I tillegg til synge i band (jeg kan ikke synge).
Da jeg var tjue (og en rar kombinasjon av emo og bimbo) ville jeg bli med p reality-tv og meldte meg til og med p Paradise Hotel, bare fordi jeg ville til Mexico og steke i sola (og fikk et telefon-intervju med det samme). Kanskje like greit at jeg ikke endte opp med bli valgt ut som deltaker likevel.
 
N, 10 r senere, sitter jeg her i pysjen, i stua mi i Paris og deler bilder av ting jeg har ftt i posten - som du ogs kan f i posten med 10% avslag om du bruker rabattkode kristine1 hos Poppy Apparel. Slik som disse solbrillene. Julien (kjresten min) hater dem. Det er forresten speilbildet hans du ser i brilleglasset der, i tillegg til de oransje og gule blomstene.
 
 
Eller denne kjolen, som "svigers" mener er altfor for dristig.
 




Eller denne kjolen som kjresten min hater fordi den har hette og fr meg til se ut som "The Reaper"(Dden).
 




Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva min konservative kjreste synes er fett eller ikke. Det viktigste er rocke de klrne man liker, med all selvtillitten man har. Jo mere selvtillitt man har, jo gyere blir det shoppe ogs!
 
Hper du finner mange fete ting hos PoppyApparel! Husk kode kristine1 for 10% rabatt!

 
 
 
 
 
 


 

Er jeg drlig integrert?

Samtidig som mange andre drmmer om flytte hit, drmmer jeg om reise vekk - og bli borte. Spesielt sjokkerende er det ikke, med tanke p alle problemene denne byen (som alle storbyer) sliter med, og alt jeg har opplevd etter at jeg flyttet hit for litt over to r siden. Jeg har like mange fantastiske minner her som jeg har drlige, men det gode er ikke godt nok til at jeg nsker bli vrende her p permanent basis.

I landet, ja. Kanskje. I byen? Nei. 

Da jeg frst flyttet hit var det for g p sprkskole, lre meg sprket, og flytte sammen med kjresten min som er herfra. Den gang da, trodde jeg det ville bli enkelt f meg jobb, integreres i samfunnet, f lokale venner og alt som flger med. Jeg hadde p forhnd dannet meg et urealistisk bilde av hvordan livet er her borte, og trodd p alt jeg var blitt fortalt i bker og p film.

Det blir jo som tro p Hollywood. Ingen "normale" mennesker lever p en rosa sky. Ingen land eller byer er perfekte. De aller fleste er langt ifra nettopp det.

Selv om vi alle innerst inne er fullt klar over det, dagdrmmer vi likevel om et bedre liv et annet sted. Vi kunne like gjerne drmt om et alternativt univers hvor man selv er en totalt annerledes person enn man egentlig er. Realismen er likedan.

P sprkskolen var det lett skaffe seg venner, men problemet med sprkskoler er jo at alle reiser hjem igjen s snart dem er ferdig p kurs. Og til slutt var det bare meg igjen, da. Den eneste som ikke var p sprkreise, men faktisk bosatt i byen som er best egnet som weekend-destinasjon.

I senere tid har jeg likevel skaffet meg noen venninner. Akkurat som meg, er ingen av dem opprinnelig herfra. Alle er samboere/forlovet med lokale menn og har bodd her i et par r. Noen av dem trives greit her - fordi det er flere muligheter for dem her i landet enn landet dem er fdt og oppvokst i. Andre hadde det bedre der dem kom fra, men flyttet hit ene og alene p grunn av kjrligheten. Det er nettopp derfor jeg bor her selv ogs. P grunn av kjrligheten. Gleden over  ha funnet den rette var visst sterkere enn gleden av ha stabil inntekt, vre nr familien og kunne snakke mitt eget sprk til daglig. Sorry, mamma.

Jobbsking i dette landet er et forbanna mareritt. Arbeidsledigheten her er strre enn der hjemme, lnnsnivet er drligere og arbeidsgivere er ikke interessert i ansette noen som ikke kan sprket godt nok. Godt nok vil si at du snakker helt rent flytende uten noen som helst grammatiske feil. Omtrent, hvertfall. De av venninnene mine som har klart skaffe seg fulltidsjobb - til tross for drlig sprkniv - blir frosset ut av kollegaene sine og blir aldri invitert til spise lunsj sammen med dem - og fr hvertfall ingen invitasjon til noen sosiale sammenkomster!

Lnningspilsen tar vi like greit sammen, venninnene mine og jeg. Null stress.

Jeg jobbet ifjor som lrer i mitt eget morsml, for lokale som har planer om flytte til hjemlandet mitt. At jeg klarte fungere som sprklrer er i det hele tatt et mirakel. Siden jeg kun jobbet n gang i uka og fikk rva betaling (dette er ikke bedriftens feil), s var det langt ifra nok til kunne forsrge meg selv. Heldigvis har jeg egne sparepenger som brukes p husholdning og ekstra utgifter.

integreres i et samfunn som er skrudd sammen p en helt annen mte enn hva jeg er vandt til, har vrt, og er fortsatt, en stor utfordring. Det er kanskje ogs derfor jeg har endt opp med f meg venner som ikke kommer fra dette landet? Vi sliter alle med de samme utfordringene, vi mter alle den samme diskrimineringen, vre partnere opplever de samme utfordringene p grunn av oss - og vi savner alle mennesker, mat og kultur fra vre hjemland.

Kanskje blir det lettere til hsten, nr min kjre og jeg skal flytte srover i landet, til en mindre by, hvor vi begge starter med blanke ark og har planer om starte en liten bedrift sammen. Varmere vr og mer avslappet livsstil kommer uansett til hjelpe p humret!

Med unntak av den siste setningen (varmere vr),s skulle man jo trodd jeg var nyinnflyttet til en storby i Norge, ikke sant?

Slik var det jo faktisk for mamma, da hun flyttet til Norge fra Polen, for litt over tretti r siden for vre sammen med min norske pappa. Og slik er det for mange som flytter til Norge fra det store utland, den dag i dag. Slik er det ogs for utvandrere som meg, som forlater Norge til fordel for et annet land.

bo i Paris har mange fordeler, men enda flere ulemper. Og slik er det jo med alle storbyer. 

Likevel, jeg elsker Frankrike. Sprket er vanvittig vanskelig (spesielt grammatikken) men det begynner komme seg, samboeren min har helt fantastiske foreldre, maten her er altfor god (jeg har lagt p meg 10 kilo etter jeg flyttet hit), landemerkene, naturen, arkitektur og lista fortsetter. Det er s mye vakkert se i dette landet. Jeg er stolt av bo her og gleder meg til flytte videre for bli kjent med en annen del av landet!

Hvor vil jeg egentlig med dette?

Jeg nsker vel egentlig bare si; vr snill med den nye utenlandske kollegaen din, naboen din, mannen eller kona til familiemedlemmet ditt. Uansett relasjon. Vi nsker alle bli akseptert. Vi trenger alle et smil, en klem og et vennlig "Hei". 





 

 

 

 

 

Du m ikke tro at du duger til noe!

At Janteloven er en jvel er det ingen tvil om. vike unna de tradisjonelle 9-5 jobbene for satse p egne kreative prosjekter er noe som blir tatt i mot med blandede reaksjoner, alt etter hvem man henvender seg til. Mora mi har for eksempel alltid vrt veldig klar p det at det er hyggelig at jeg har hobbyer, men... Der i grden er det alltid et men. Hobby er hobby, og jobb er jobb.

Og da sier jeg som Karius og Baktus;" ikke gjr som morra di sier". N har jeg jo rukket bli gammel kjerring og rundet 30, s det ta egne avgjrelser er jeg forsvidt rimelig kapabel til p egenhnd.

I mitt tilfelle er det faktisk svrt f mennesker som har gitt meg en tommel opp for bruke sparepengene mine p reise, fotografere og legge all tid og energi inn i skrive reiseblogg - og sist men ikke minst, s skriver jeg en roman hvor mye av innholdet er inspirert fra egne erfaringer. Hvordan kan man bli rik p erfaringer uten bruke tid og penger p reise ut i verden og skaffe seg livserfaring?

Uten et tastatur foran meg eller en penn i hnda er jeg som en fisk p land. Jeg lever og nder for f ut tankene mine ut p papir. Kall meg gjerne en dagdrmmer.

...Og der hrtes jeg med ett ut som en pretensis taper. Herrebohemius! Jeg lover ikke nevne hvor mange enheter rdvin jeg drikker per uke, eller hvilke bker/musikere/kunst som "inspirerer" meg!

 skrive en roman er dessuten ikke enkelt. Ei heller skrive reiseblogg (selv om man kanskje skulle trodd det). flge drmmene sine utgjr en kjempestor risiko!

Tenk hvis ingen forlag viser interesse i romanen min? Tenk hvis alt arbeidet viser seg vre forgjeves? Skal jeg likevel utgi romanen som en stakkarslig liten e-bok eller bare innse at lpet er kjrt og romanen suger?   utgi den som e-bok er jo dessuten en ganske stor risiko, s burde jeg heller velge skrinlegge hele prosjektet? Eller burde jeg reise meg opp igjen og prve, igjen og igjen, helt til jeg fr napp?

Og der tok jeg sorgen p forskudd. Romanen er ikke ferdig skrevet engang. Jeg fr bare krysse fingrene og hpe den blir en megasuksess!

Og kose meg med skrive side opp og side ned helt til senebetennelsen kommer og tar meg.

Reisebloggen fler jeg meg mindre nervs over enn bokprosjektet. I starten fomlet jeg i blinde og skjnte ikke en dritt av hvordan jeg skulle tiltrekke lesere, hvilken skrivestil som funket best for meg og om jeg i det hele tatt skulle vre meg selv - klnete og uten filter - eller vre en mer korrekt og stuern variant av meg selv. 

Jeg har fortsatt lang vei g, men har lrt utrolig mye i lpet av ett r. Og har i tillegg ftt sponsa kinobilletter, teaterbilletter, l, enda mer l, og diverse smting - takket vre reisebloggen (og Instagram). Dt i seg selv er jo en kjempebragd, er det ikke?

Denne bloggen er ikke opprettet som et tredje prosjekt eller et nytt tragisk forsk p motta tilsvarende saker og ting fra hjemlandet. Mer stsj trenger jeg ikke. Dessuten gidder nok ingen sende noe som helst til Frankrike, uansett. 

Denne bloggen eksisterer fordi jeg nsker et utlp for tankene mine rundt alt som skjer i livet mitt, alt som gleder meg, alt jeg nsker, tenker, drmmer, er. 

Se frem til mange meningslse og forhpentligvis like mange meningsfulle innlegg fremover!





 


 

 

 

Les mer i arkivet Juni 2017
hits